Inderøy kirkelige fellesråd > Aktuelt

Ord til trøst, tro og håp

Ord til trøst, tro og håp
Created by silje.vang.pedersen on 03.04.2020 10:00:17

Ord til trøst, tro og håp.


Derfor mister vi ikke motet

«Om vi reduseres, forblir Gud det største, men samtidig nær», skriver menighetspedagog Øystein Sørensen i dagens utgave av «Ord til trøst, tro og håp».

Derfor mister vi ikke motet

For vi vet at han som reiste opp Herren Jesus, han skal også reise oss opp sammen med ham og føre oss fram sammen med dere. Men alt skjer for deres skyld, for at nåden skal bli stor og få takken til å stige fra så mange flere – til Guds ære.
Derfor mister vi ikke motet, for selv om vårt ytre menneske går til grunne, blir vårt indre menneske fornyet dag for dag. De trengslene vi nå må bære, er lette, og de skaper for oss en evig rikdom av herlighet som veier uendelig mye mer. Vi har ikke det synlige for øye, men det usynlige. For det synlige tar slutt, det usynlige er evig.  
(2. Kor 4, 14-18)

Det går an å miste håpet av syne selv om det meste av gode forutsetninger er på plass. Det skjer at noen opplever store problemer og byrder, skapt av andre eller en selv.  Vi skal ikke ta lett på det. De fleste kan kjenne på noe av dette.  Hjelp og støtte finnes.

Det er alltid spennende å oppleve mennesker som er fulle av takknemlighet.  Gjerne på tross av motgang og smerte. 

Kristne har et anker som dagens ord beskriver: Nåden er stor.

Om vi reduseres, forblir Gud det største, men samtidig nær. Takken stiger. Det kommer en mektig framtid skapt av Jesu oppstandelse. En dimensjonsforskjell med evig rikdom og fellesskap.

Det gjelder å se det.  Å oppmuntre seg selv og andre. Selv om det er usynlig.

Det inspirerer til tro, håp og kjærlighet i nære relasjoner, i lokalsamfunnet, i menigheten og for våre søsken i verden som virkelig har trengsler.

Dagens ord understreker dette: Derfor mister vi ikke motet…

Øystein Sørensen
Menighetspedagog i Strinda og Berg menigheter i Trondheim

 

Nå spirer det!

«Gud vil liv! Det var mørkt og dødt, men nå spirer det. Og sakte men sikkert kjenner jeg at varmen trenger inn», skriver sokneprest Bella Svanholm i «Ord til trøst, tro og håp».

Nå spirer det!

Har du sett regnbuetegninger i vinduene i nabolaget? Barna har tegnet og skrevet håpsord til oss som går forbi: «Alt blir bra!»

Regnbuen. Tegnet på himmelen etter flommen som tok liv. Tegnet som minner om at Gud ikke vil ødeleggelse, men liv!

Og nå, endelig, ser jeg se det rundt meg: Gud vil liv!

Det var mørkt og dødt, men nå spirer det. Og sakte men sikkert kjenner jeg at varmen trenger inn.

Da Jesus tok avskjed med disiplene, sa han: «Om en liten stund ser dere meg ikke lenger, men om en liten stund igjen skal dere se meg.» Hva betyr det?  De hadde sagt ja til å følge Jesus, - de ville ikke noe annet enn å være der Han var, alltid!

Men så kom langfredagen. Døden, adskillelsen. Opplevelsen av å være alene. Motløsheten.

Oppstandelse var en umulig tanke, men mulig å erfare. For etterpå var Jesus der, levende.

Kom med fred. Tro og håp. Delte mat med dem.

Ei lita stund, og så borte igjen. Var han borte, eller var det bare de som ikke så ham?

Hans Børli har noen flotte, jordnære dikt. Han ser og hører. Sanser Guds nærvær: «Snur du øret mot vinden og lytter med hele ditt hjerte, da hører du granngivelig Gud puste.» 

Selv om du ikke ser ham akkurat nå.

De siste ukene har vi forsaket mye. Vi greier forsakelsen, for vi tenker: dette vil ta slutt.

Kanskje finnes det noen muligheter i forsakelsen?

I dager med færre gjøremål og mindre aktivitet vil jeg følge Børli. Se etter håpstegn, etter liv, etter Gudsnærvær. Lytte med øret mot vinden etter Guds pust. Da er du her, Gud! Også når vi ikke ser deg!

«Også dere er engstelige nå. Men jeg skal se dere igjen, og hjertet deres skal glede seg, og ingen skal ta gleden fra dere», sier Jesus.

Bella Svanholm
Sokneprest i Berg, Strinda og Strindheim

 

«Jeg heier på helsearbeidere, leger, forskere og andre som står fremst i kampen for å sikre livet. Jeg tror Jesus står der med dem, og at Gud finnes i skolemedisinen og smitteverntiltak», skriver Harald Hauge. Han er sokneprest i Røros og Hitterdal.

Liv og overflod

Nå.
Et meget lite ord.
Nå.
Likevel rommer det
hele evigheten.
(Hans Børli)

De siste årene har jeg vært medlem av Mellomkirkelig råd. Der har jeg blitt kjent med arbeidet for dialog og forsoning mellom ulike kirkesamfunn. Gjennom den økumeniske bevegelse har jeg også fått et nærere forhold til Jesusordet i Johannes 10:10:

«Tyven kommer bare for å stjele, drepe og ødelegge.
Jeg er kommet for at dere skal ha liv og overflod.»

Liv og overflod, sier vi. «The fullness of life» sier de på utenlandsk. I økumenisk sammenheng brukes ofte disse ordene når en vil si noe om hva frelse er for noe. For frelsen er ikke bare noe som ligger klart til oss langt der framme. Frelse handler om livet her og nå. 

Jesus viser oss Gud, sier kirka. Men hva er det han kommer til oss med fra Gud? Først og fremst kommer han, som Gud og menneske, med en himmelsk bekreftelse på at hvert eneste menneske bærer en uendelig verdi.

Videre viser han oss at Gud elsker alt Gud har skapt med en kjærlighet som er sterkere enn døden. Derfor kalles også vi til å elske hverandre og løfte hverandre opp. Frelse, altså livets i hele dets fylde, finner vi i dette: At alle mennesker blir bekrefta som verdifulle, og at alle mennesker får rom og mulighet til å leve ut evner og anlegg og stå til tjeneste for hverandre.

Akkurat i disse dager kjemper vi mot en felles fiende. En tyv har sneket seg inn iblant oss for å stjele, drepe og ødelegge. Gud kjemper sammen med oss. For Gud ønsker liv og overflod, ikke død og sorg.

Derfor heier jeg på helsearbeidere, leger, forskere og andre som står fremst i kampen for å sikre livet. Jeg tror Jesus står der med dem, og at Gud finnes i skolemedisin og smitteverntiltak. Jeg vil stå sammen med dem, jeg også, i kampen for menneskenes frelse, for liv og overflod.

Harald Hauge
Sokneprest, Røros og Hitterdal

 

Bildet av Jesus som den gode hyrde, forteller oss om en som går foran, passer på, viser omsorg, tar vare på og sørger for at flokken finner vegen, skriver sokneprest Hilde Lundquist i dagens utgave av «Ord til trøst, tro og håp».

Den gode hyrde

Bildet fra barnerommet eller bedehuset: den vakre, milde Jesus med lammet på skuldrene. Sentimentalt? Ja, sikkert, men også så uendelig trygt!

«Jeg er den gode gjeteren. Jeg kjenner mine, og mine kjenner meg. …… Jeg gir livet mitt for sauene.» Sier Jesus i dagens evangelietekst (Joh 10,11-18). Og orda fra Salme 23 klinger med: «Om jeg enn skulle vandre i dødsskyggens dal, frykter jeg ikke noe ondt. For du er med meg.»

På Jesu tid var gjeteren et kjent fenomen. Derfor var gjeterbildet et bra bilde å bruke når Jesus skulle si noe om Gud eller om seg sjøl.

En gjeter kan gå foran og lede flokken eller følge bak og sørge for at flokken er samla og alle finner vegen. En gjeter passer på, viser omsorg for, tar vare på - dem han eller hun leder.

En god gjeter. Som til og med kan gi sitt liv for sauene.

Jesus gjorde det. Ofra livet. For oss.

Vi har nettopp feira påske. Vi har mintes Jesu død for vår skyld.
All ondskap som var kommet inn i verden. Alt ondt vi mennesker hadde gjort – og stadig gjør – mot hverandre. Alt svik. All forsømmelse. All urett. Jesus – den uskyldige – tok på seg skylda for det.

Den vegen til Gud, som ondskapen hadde stengt, åpna Jesus igjen.

Og så seira han over døden! Han stod opp igjen fra grava!

Nå lever vi i påsketida. I denne underlige våren der alt er annerledes. Men våren er her, endelig – også i Namdalen: Leirfivel, krokus og kvitveis – de titter fram og bærer med seg bud om håp. Om sommer. Om liv. Om framtid. Også denne våren.

Aleine er vi heller ikke. Vi har en som går med oss, til og med når vi vandrer i dødsskyggens dal: den gode hyrden.

Hilde Lundquist
Sokneprest i Otterøy og Fosnes

 

***********************

 

«2020 blir ikke slik vi hadde forventet», slår kapellan Ole Kristian Bratseth fast i dagens utgave av «Ord til tro, håp og trøst». Uvisshet om framtida har alltid vært en del av historien vår, det leser vi også om i bibelen. «Men Jesus overgår alle forventninger», skriver Bratseth.

Ikke helt som forventet

På starten av et nytt år går vi alle inn med en forventning om hva året skal bringe. 2020 ble og blir ikke slik vi hadde forventet. Den tradisjonelle hyttepåska ble avlyst, sommeren blir ikke helt som planlagt, konfirmasjon, dåp og bryllup må flyttes og kanskje blir ikke siste farvel med en av dine kjære som du hadde tenkt.

Ingen år blir akkurat som forventet, men sjeldent sitter vi med så mange ubesvarte spørsmål. Hvor lenge det vil vare?  Når får jeg gjort alt det jeg hadde håpet på å få gjort? Når kan vi være sammen igjen, klemme igjen?

Forventning er også sentralt i bibelen. Forventningen om den som skal komme. Forventningen om Messias. En som skal komme og ordne opp. Som skal gjøre alt nytt. Vi møter det første løfte om Messias allerede i 1. Mosebok 3,15b. Flere ganger gjentas løftet i det gamle testamentet, men flere tusen år går og fortsatt har ingen oppfylt forventningene. Folket lever i uvisshet og kanskje begynner de også å tvile på at det kommer til å skje.

Og når det først skjedde sto det fortsatt ikke helt til forventningene. Jesus var kanskje ikke helt den Messias de hadde forventet seg. Han ble drept. Pint på et tre. Skulle det ikke skje denne gangen heller?

Men Jesus overgår alle forventninger!

Han sto opp, seiret over døden og tok på seg all verdens synd og lidelse. Og dødens tre ble Livets tre som vi får ta del i. I nytt liv som peker mot det som skal komme.

Det virker kanskje langt unna nå, men bibelen viser oss at Guds løfte står fast. Løftet om at Gud alltid er nær med sin godhet. Løftet om at en dag skal alt bli nytt.

Ole Kristian Bratseth
Kapellan i Heimdal

 

Mer enn det daglige brød

Joh. 6,33-34: Guds brød er det brødet som kommer ned fra himmelen og gir verden liv.»  Da sa de til ham: «Herre, gi oss alltid dette brødet.» Jesus svarte: «Jeg er livets brød. Den som kommer til meg, skal ikke hungre, og den som tror på meg, skal aldri tørste.

 

Har du sett bildet «Friskt brød» som Christian Krog malte i 1879?

En kvinne holder et brød opp foran seg og skjærer forsiktig skivene med horisontale bevegelser. Hun skjærer brød og gjør korsets tegn.

 

Helt opp til vår tid har mennesker bakt brød i norske hjem og risset inn korsets tegn på brøddeigen før den ble satt til siste heving. Brødet bar korstegnet til det var spist opp. Brødet i nattverden bærer også korstegnet. Brødet er hellig!

 

Jesus har akkurat mettet 5000 i ørkenen. Han viser tilbake til da folket samlet manna i ørkenen. Manna kunne ikke lagres. Det var bare til det daglige brød, dag for dag.

Jesus bruker et sterkt bilde om seg selv. Han er livets brød. Han er mer enn det daglige brød. Spiser du dette brødet skal du leve.

 

Flere enn meg har vel opplevd brødet så lett at matpakken ikke hoder dagen ut?  Kanskje inneholder brødet også ingredienser som du ikke tåler?

I min barndom ble jeg kjent med brødet «ankerstokk». Noen butikker selger det enda. Det er grovt og skal mette lenge. «Ankerstokk»!? Jesus er vårt fastpunkt i usikre tider. Han er ankeret når det stormer. Han tar oss ved hånden og leder oss trygt hva som enn møter oss. Vi er aldri alene. Her finnes ingen «ukjent soldat». Han er vår eksistensielle sikringskost, kjernen i vår tro og eksistens. Vi skal aldri hungre eller tørste! Vi er hellige, fordi han er hellig.

 

Friskt mot!

 

Geir Henrik Gravaas.

Sokneprest i Hommelvik.

 

 

Håpets lys er tent

«I disse tider der vi ikke kan samles å tenne lys i kirken, trenger vi å bli minnet på at håpets lys er tent», skriver sokneprest Frida Sofie Øyen i denne utgaven av «Ord til trøst, tro og håp».

Noe av det viktigste som blir gjort i et kirkerom før vi samles til gudstjeneste synes jeg er at levende lys blir tent. Jeg vet ikke hvilke lys man har i kirken du kaller for din, men ofte har man levende lys på alteret. Hvis kirken har en lysglobe, tenner man det store lyset i den før kirkeklokkene ringer. Så blir kirkerommet lyst opp av levende lys.

Lyset er i seg selv et symbol på Jesus og et symbol for håp. I disse tider der vi ikke kan samles å tenne lys i kirken, trenger vi å bli minnet på at håpets lys er tent.

Håpet lyser for oss i mange former i disse unntakstider. Dette ser vi når de som jobber for å trygge hverdagen vår drar på jobb. Håpet er der når et kjent ansikt dukker opp på mobilskjermen foran oss eller når vi mottar en hyggelig melding.

Livet vårt består av mye håp, men det er når kriser rammer oss, vi må bli minnet på hvor sterkt håpet er. Håpet forteller oss at vi ikke er alene. Håpet forteller oss også at alt vil bli bra igjen.

I lysets refleksjon finner vi nestekjærlighet og vi finner Gud. Jesus forteller oss at han er verdens lys, men han forteller oss også at vi må være et lys for hverandre. Å tenne et lys, i fysisk form eller på nett er viktig, uansett hvor vi sitter. Det gir hver enkelt av oss muligheten til å sende gode tanker til våre medmennesker, be for landet vi bor i, be for dem med ansvar i landet vårt og stå sammen i håpet. Håpets lys er tent i oss alle og det lyser i disse tider sterkere enn noen gang.

Frida Sofie Øyen
Sokneprest i Inderøy, Sandvollan, Mosvik og Røra sokn. 

print